Kanskje ble universet startet av en kraft som vi ikke kan forstå, en slags guddom. Det kunne vi godta. Men at en jøde som vandret rundt i sandaler for 2000 år siden hadde noe med dette å gjøre, trodde vi ikke en døyt på. En kompis og jeg diskuterte temaet og bestemte oss for å undersøke det skikkelig. Utgangspunktet var klart og ambisiøst: Vi ville forsøke å motbevise kristendommen. Historien om at Jesus hadde stått opp fra de døde, måtte være løgn og bedrag.

​

Vår «gud», om vi skulle kalle kraften for det, hadde ingen innvirkning på våre liv. Vi så for oss en «gud» som ga svar på noen vanskelige filosofiske spørsmål, men som ikke la noen føringer på hvordan vi skulle leve livene våre. Bibelen hadde vi aldri lest.

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

Jeg begynte å lese tekstene, ikke som hellige skrifter, men bare som litteratur fra historien. Jeg leste Matteus, Markus, Lukas og Johannes, samt brev fra ulike mennesker som hevdet å ha opplevd det hele.

​

Og siden det ikke var hellige tekster for meg, dro jeg inn annen litteratur fra perioden, som «evangeliene» som ikke kom med i Bibelen – og dessuten Koranen og det jødiske Talmud. Den tidens sekulære historikere leste jeg også, som Josefus og Tacitus’ avhandlinger om hendelsene, alt jeg fikk tak i!

Det jeg hadde trodd ville ta en helg, dro ut. Etter en ukes studier ble jeg spurt om hvordan det gikk, og jeg svarte at «de kristne har laget en bedre løgn enn antatt, men ta det med ro, jeg har bare ikke snublet over sakens «smoking gun» ennå».

Helgen ble til måneder. Jeg begynte å lese antikristen litteratur, som Friedrich Nietzsches «Antikrist», Bertrand Russells «Why I Am Not a Christian» og Richard Dawkins «Gud – en vrangforestilling».

Ingen av dem motbeviste de mange vitneutsagnene om Jesu’ liv og oppstandelse. De historiske faktaene virket klare for meg: Mannen levde, døde og ble sett levende igjen av både tilhengere, skeptikere og fiender.

​

Jeg satte meg inn i de mange teoriene om hvorfor vitnene måtte ha tatt feil. Ingen holdt vann i møte med de historiske dataene, slik jeg så det.

Etter et halvår med etterforskning, var jeg knust. Kunne jeg ha tatt feil om Jesus? Kunne det være sant, det som står om ham i Bibelen? I min arroganse hadde jeg aldri akseptert at det var en mulighet.

​

Jeg bestemte meg for å lese Bibelen igjen – ikke som en student som angriper en oppgave, men som et menneske som søker Gud. Jeg kom ikke lange veien inn i Matteus før jeg leste Jesu ord: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Disse ordene hadde jeg lest mange ganger det siste halvåret, men denne gangen var annerledes.

Hendene mine begynte å skjelve. Ordene traff meg. Jeg la fra meg Bibelen, satte meg ned på knærne og gråt.

Jeg omvendte meg fra all synd jeg kom på, og jeg tryglet Jesus om å komme inn i mitt liv som Herre og frelser.

​

Så var det som om hele verden ble stille, rommet lyste opp med det reneste og kraftigste lyset jeg noensinne har sett. Jeg kunne ikke engang se på kilden og så instinktivt ned i bakken. Det var en utrolig sær følelse. Jeg følte meg som et atom foran solen.

Jeg var livredd og helt rolig – samtidig. Veldig sært. En intens ro, en forferdelig frykt – hvordan kan man ha så motstridende følelser i samme stund?

​

Siden dette øyeblikket har jeg vært et annet menneske. Motivasjoner, ambisjoner, alt er endret. I 28 år hadde livet mitt vært som en svart-hvitt-film. Nå så jeg farger for første gang.